Hvilepuls

Som jeg forventet har jeg altså, i løpet av en dag og ti timer helt uten snus, gått fra en puls på ca. 90 slag i minuttet, til gjennomsnittspulsen i befolkningen, på 72 slag i minuttet. Må nevnes at jeg var veldig nervøs når jeg målte, så det er mulig at den egentlig er enda lavere enn dette, igjen. Er iansett kjempeglad, og ser frem til å trene meg selv til enda bedre puls. Håpet er at dødsangsten skal stikke av fra godt når jeg etterkvert behandler kroppen min etter kunstens regler. :) Kvinner som trener effektivt og jevnlig, har svært liten risiko for hjerteproblemer. God natt!

-L.

Hvis du har dødsangst/helseangst, så må du kutte ut snusen!

Jeg vil skrive ett lite innlegg for å oppmode alle som sliter med angst (men også de som ikke sliter med angst) til å holde seg unna snus. Stadig flere unge mennesker begynner å snuse, i god tro om at denne nikotinvaren er relativt ufarlig i forhold til sin storebror; røyken. Nå skal det sies at risikoen for kreft er langt lavere, og det samme er risikoen for hjerte- og karsykdommer. Det veldig mange likevel ikke tenker over, er at snus høyner pulsen vår til det unormale, og sliter på hjertet vårt. Når du legger snus inn i munnen din vil pulsen din kunne øke med 10-20 slag i minuttet! Dette kan gjøre deg svimmel, ør, og slapp, men også stressa, skjelven og ukonsentrert. Tenk på når du først tok en snus, og den effekten denne snusen hadde på deg. Mest trolig ble du dårlig, og ble nødt til å kaste den ut etter ikke alt for lenge. Grunnen til dette er nettopp at den setter i gang en kraftig reaksjon i kroppen, der hvor blodårene snevrer seg inn og pulsen øker på. Selv om du ikke føler den samme reaksjonen på kroppen når du har nådd en avhenighet, men derimot merker at du slapper mer av, så er det fremdeles samme prosess som pågår inne i kroppen din. Denne prosessen er en ren og skjær belastning! Det er ikke sunt for hjertet å hele tiden jobbe på spreng. Det vil med tiden bli svakere enn gjennomsnittet, og et svakt hjerte kan medføre i en tidlig død.

Jeg har brukt snus i 7 år, og snakker av erfaring når jeg sier at det er det dummeste jeg noensinne har gjort for kroppen min. Jeg sliter med en hvilepuls på langt over gjennomsnittet, og en jevn puls gjennom dagen (utenfor aktivitet) som ligger på 90-100 slag i minuttet. Det er alt for høyt. Ikke rart at jeg sliter med å klare å lukke øya mine om natta, med en slik puls å vise til!  Selvsagt spiller også angsten min en stor rolle i det å høyne pulsen til enda høyere nivåer. Angsten inntreffer når jeg kjenner etter hvordan pulsen min er i det vanlige, det vil si alt for høy som en følge av snusforbruket mitt.  Min snusavhengighet bidrar således til å trigge dødsangsten min, gjennom sine skumle og negative innvirkninger på hjertet mitt.



Nå har det seg faktisk slik at mange mennesker i lille Norge sliter så mye med hjertet sitt på grunn av snus, at de oppsøker lege. De fleste av disse pasientene blir sendt hjem igjen med beskjed om at det bare er angst, eller en beskjed om at det ikke er noe galt med dem annet enn en høy puls. Høy puls i seg selv er ikke farlig, dersom man har det fra tid til annen. Vedvarende høy puls kan derimot være skadelig. Gjennom såkalt måling av EKG, blir de resterende som besøker legekontoret, anbefalt hjertemedisiner. Vi snakker om unge mennesker som ikke en gang skal ha slike problemer med hjertet sitt. De er selvpåførte og unødvendige, og kan lett fjernes ved snusslutt. På nettet kan du lese om tilfeller der hvor slike pasienter har bestemt seg for å kutte ut snusen i sammenheng med at de starter på medisinene, for så å oppleve at de blir ett hundre prosent friskmeldt. De møter opp på nye målinger med en helt annen puls og dagsform, lik normalen.

Det blir rett og slett for naivt å tro at snus ikke er noe farlig. Når det kommer til psyka, så er det ekstra farlig for oss med angst å snuse. Snusen trigger angsten vår, enten vi er villig til å innrømme det, eller ikke. Snus kan også bidra til å utvikle en angstdiagnose. Las på nettet, senest i går kveld, at en ung mann i tyveårene ikke klarte å leve som normalt lengre, fordi han var så plaget av høynet puls, kvalme, ubehag i brystet, svimmelhet, og alt det gode som vi forbinder med angst. Han hadde sjekket seg hos legen så mange ganger at han mistet tellingen, men de fant ikke ut av hva det kunne være. Han var tilsynelatende fysisk frisk, men ble diagnosistert med angst. Selv så ville ikke mannen slå seg til ro med at han var frisk, for han kunne kjenne på kroppen at angsten ikke kom helt uprovosert. Den måtte ha rot i en fysisk opplevelse som trigget den frem. Ett eller annet sted i innlegget til denne mannen, stod det at han snuste en boks snus for dagen. Ingen av de 20-talls kommentarene som han fikk av andre mennesker, satte spørsmålstegn ved at snusen kunne ha noe med angsten å gjøre. Ikke en gang legen som denne mannen i utgangspunktet skrev inn til, hadde noe som helst å si på snusforbruket. Dette er jo helt utrolig! Jeg er sikker på at hans forbruk har ført til en høynet puls og de ubehagelighetene som følger med dette, og dermed trigget frem en real porsjon angstlidelse. Ved ett enkelt googlesøk på "snus og høy puls" kan man lese flere artikler som sier at snus slår ut på pulsen, og kan ha meget dårlige følger, både fysisk og psykisk.

Nå skal jeg ikke skrive mer om dette, men kom gjerne med kommentarer til meg. Dette er noe som jeg brenner for at skal bli allmenn kunnskap og som jeg håper at det blir mer fokus på fremover i tid. Snus kan virkelig være skadelig, ikke kun fysisk, men i høy grad også psykisk. Hvis du holder deg unna det, eller klarer å slutte, så gjør du deg selv en kjempestor tjeneste. Selv er jeg i en sluttfase. Vil ikke si at jeg har sluttet, for det har ennå ikke gått for mange dager.  Ja, det er vanskelig, men livet er ikke alltid lett. Vi blir nødt til å stole på oss selv og vår evne til selvkontroll. Jeg har troa på deg og meg!

-L

Livredd - jeg holder på å gå under

Klokken på mobilen viser 02:19, og jeg kunne ikke ha vært mer våken. Jeg er redd, igjen. Jeg vet ikke hvorfor jeg er så redd. I dag trente jeg, til og med, og det pleier å gi meg et gode; jeg vet at jeg har behandlet kroppen min godt, så da vender ikke hodet mitt seg imot meg. Så feil kan man ta.

Jeg skriver dette i panikk. Jeg prøver å skrive så det kan forstås. Jeg føler at jeg er i ferd med å gå under. Jeg makter ikke denne kampen i natt, igjen. Jeg prøver å styre hodet mitt mot positive og gode tanker, men jeg feiler. Plutselig streifer en tanke meg, raskt som et lyn. Jeg når knapt å oppfatte den før smertehelvete inntreffer, og jeg slenger rundt med både armer og ben for å bryte ut. Jeg rister det ut av meg som en besatt.

Det er ekstra ille i natt. Hjertet mitt slår alt for fort. Hva gjorde jeg galt i dag? Hvorfor har jeg det slik? Jeg tømmer bensin på bålet. "Fordi du har vondt i magen din, og du sikkert dør nå, av at blindtarmen din sprekker!" Det lyner i meg igjen. Nei! Jeg må riste det av meg! Roen får senket seg akkurat nok til at jeg tror at jeg har det bra. "Selvsagt er det fordi du ikke klarer å slutte med snus. Du har tatt for mange i dag, du er nikotinforgiftet, og det dreper deg!" Det lyner igjen. Kroppen vrir seg i smerte, men jeg kan ikke gjøre noe. Jeg kan ikke flykte fra min egen kropp. Det strammer seg og jeg mister omtrent pusten. Tror jeg svimer av, gisper etter luft. Rolig igjen.

Tør jeg å sove? Jeg vet ikke. Jeg vil gi det noen forsøk til, men jeg makter ikke flere lynnedslag. Jeg er fullstendig anspent i kroppen. Hører en bil utenfor, og jeg hopper til som om den kjørte inn på soverommet mitt.

For et par dager siden kontaktet jeg skolepsykologen. Han kunne fortelle meg at jeg mest trolig lider av både angst og depresjoner. "De henger tett ihop", sa han. Jeg har aldri fått en skikkelig utredning, for jeg har alltid villet slippe unna diagnosestempelet. Nå ser jeg meg nødt til å å ta fatt i det. Det har vært en hard kamp mot meg selv i 2 år, og nå overgir jeg meg til ekspertene.

"Jeg tror at du kommer til å ha god nytte av samtaler", sa skolepsykologen, "siden de har hjulpet deg før". Ja, det stemmer. Jeg har tidligere gått to år til PPT for konsentrasjonsvansker og problemer med døgnrytmen min. Jeg gikk videre ett år hos BUP, hvor jeg ble sendt fra min fastlege etter at han kartlagte at jeg slet med alvorlige depresjoner. Jeg døde nesten når jeg var 17 år gammel, og i etterkant fant jeg ut at det kanskje ikke hadde vært så ille. Jeg er ikke der nå! Bare for å få klargjort det. Men jeg har vært gjennom masse i min barndom som fremdeles preger meg i dag. Jeg ble mobbet fra 4. klasse av, og frem til slutten av videregående. Jeg skjønner det godt om jeg er deprimert.

På ungdomsskolen og inn i videregående skole, trodde de at jeg hadde ADHD. Jeg klarte ikke å konsentrere meg, gjorde ting på impuls, dummet meg ofte ut med og uten vilje. Jeg tror at dette medførte i en del av den mobbingen som jeg ble utsatt for. Jeg tok mye plass, og var rar. Jeg ble aldri utredet. Sliter fremdeles med konsentrasjonsvansker og et humør som en berg og dalbane, men jeg lever med det. Jeg har et godt liv. Jeg har en supergod mor som jeg kan prate med når noe er vanskelig, og jeg er gift med en nydelig mann som alltid er der for meg. Hva gir jeg dem tilbake? Godt spørsmål. Antakelig masse hodebry, og sutring.

Nå skal jeg ikke skrive mer i natt. Pulsen har sunket litt nå. Jeg må prøve å sove igjen. Krysser fingrene for at jeg får meg en time eller to før jeg skal opp i morgen, klokken 08:15. Skolen og pliktene kaller, og obligatorisk fremmøte tar ikke hensyn til hvilken form jeg er i. God natt!

-L

Trening

Første time med PT i går. Kjørte av gårde med en stor klump i magen. Ikke nok med at jeg ikke fikk sove mer enn ett par timer natta i forveien og var veldig uopplagt, men jeg rakk heller ikke å spise frokost når jeg stod opp.

Kan nevne at årsaken til søvnmangelen var som vanlig; jeg fikk disse ekle, elektriske støtene i kroppen, som alltid gir meg beskjed om at det ikke er greit at jeg får søvn. Det er ren frykt, men det er ikke alltid at jeg skjønner for hva. Sengen min er min værste fiende for tiden. Jeg skal nemlig måtte ligge i fire-fem timer og stirre i taket, i stedet for å få den søvnen jeg trenger. Støtene kjennes ut omtrent slik som man føler det når man kvepper til rett før man sovner, bare langt mer intense. Det som derimot skremte meg ekstra mye, natt til i går, var at jeg tenkte svært gode tanker før angsten meldte seg. Er ingenting trygt?




Jeg hadde satt på veldig mange tidlige alarmer, som jeg utsatte i halvsøvne. Jeg ankom skjelven og blek, og med frykt for å se ut som en total gjøk fremfor de andre på treningssenteret. Men! Det gikk over all forventning.

Min personlige trener viste seg å være en utrolig kjekk dame. Hun hadde en samtale med meg om min motivasjon for treningen og hva jeg ønsker å ha fokus på fremover. Jeg fortalte henne om angsten. Syntes det var litt pinlig, men hun skar ingen grimaser, og tok meg på alvor. Vi gikk gjennom noen øvelser, og jeg gumlet på en energibar og drakk en flaske med vann, inn i mellom dem. Selv om det bare var en liten gjennomgang av øvelsene jeg skal gjøre fremover, så ble jeg faktisk både støl og svett. Merker at jeg trenger dette minst like mye for kroppen, som for hjernen min.

Ser veldig frem til å starte for fullt med trening igjen, nå. Det kan bare bli bedre.

-L

Generalisert angst

Jeg skrev et litt lengre innlegg om panikkangsten, som er den angsten som oppstår akutt og på mange måter oppleves som den skumleste av angsttypene. Likevel synes jeg at det å gå rundt og være konstant nervøs, anspent, engstelig og bekymret, er det som sliter aller mest på kroppen. Jeg snakker da om den generaliserte angsten (GAD).

Typiske trekk ved denne angstlidelsen er at man har angstsymtpomer over flere dager og måneder,  som er stadig tilbakevendende. Disse symtpomene utløses ofte av stressende hendelser og belastninger. Jeg går med en konstant nervøsitet og bekymring for fremtiden, og frykter sykdom og ulykker. Jeg har også konsentrasjonsvansker. Dette er typiske trekk ved GAD. Jeg kan mange ganger bli rastløs i kroppen, som om hele kroppen kribler og verker etter at noe skal skje. Noen ganger får jeg hodepiner, fordi nakken min er veldig anspent og stiv. Jeg opplever ofte at jeg er svimmel og slørete i synet, og ved enkelte tilfeller skjelver jeg og har magesmerter, i tillegg til dette.



Jeg har vært en bekymret person så lenge jeg kan huske. Jeg har alltid vært redd for å gjøre feil, og å komme til å såre eller skuffe noen. Dette kan jo lett forveksles med det å bare være en empatisk og oppegående person, men jeg gikk altså rundt med en gnagende skyldfølelse og anspenthet knyttet til hendelser som det ikke var naturlig for meg å henge meg opp i. Jeg husker flere dager på barneskolealderen hvor jeg gikk med en konstant engstelse og bekymring over hvorvidt jeg hadde husket å slukke lyset på rommet mitt, eller ikke. Jeg så for meg et "worst case scenario" der hvor lampen tok fyr og hele huset brant opp. Det ville være min feil, jeg ville ha ødelagt alt. Dette kunne gnage på meg hele dagen, og jeg hadde ingen konsentrasjon i timene. Jeg landet først på bakken igjen når jeg kom tilbake og fikk en bekreftelse på at det gikk greit. Men like så raskt som jeg hadde sjekket at lampen faktisk var av, ville en ny engstelse melde seg. Denne gang i form av at jeg kanskje glemte å lukke porten inn til barneskolen og barnehagen. Hvis denne var åpen så var det min feil om ungene som kom i morgen rømte fra skoleområdet og ble påkjørt. Det var slik jeg tenkte. Det er veldig trist å se tilbake på nå, for en unge skal ikke være nødt til å bekymre seg for slike ting. Jeg trodde ikke at det var unormalt så jeg tenkte aldri på å søke om noen hjelp for det.

Per i dag så er det ikke i hovedsak slike tanker som okkuperer hodet mitt, men en frykt for død og ulykker. Jeg er livredd for at jeg skal få en sykdom og dø av den, og jeg har blitt kjemperedd for å kjøre fort i bil og å fly. Jeg føler at en ulykke bare  venter på å skje meg, og  at jeg aldri kan være helt trygg. Jeg er konstant var på følelsene i kroppen min. Hele kroppen min er konstant spent fordi jeg prøver å kjenne etter på det minste tegn til at noe er galt med den. Jeg vil vite det tidlig slik at jeg kan forhindre at det går helt galt. Det at jeg spenner hele kroppen min gjør at jeg har ekstremt stiv nakke og dårlig blodtilførsel til hodet. Mange ganger går jeg rundt og svimler og får ikke med meg det som skjer rundt meg.



Har glemt å si det tidligere, men hvis det er noen som har spørsmål til meg, så gjerne sleng inn en liten kommentar, i kommentarfeltet. Selv om det jeg skriver er dypt personlig og jeg velger å være anonym, så ønsker jeg mer enn gjerne å svare på det du/dere lurer på.

-L

Min panikkangst (dødsangst)

Jeg sliter med sterk panikkangst. Panikkangst forekommer hos omtrent 1% av befolkningen, og kjennetegnes ved et plutselig, uventet anfall med intens frykt eller ubehag. Man blir rett og slett urolig i hele kroppen. Av omgivelsene så kan anfallene oppfattes som astma, hjertesykdom eller annen alvorlig sykdom.

Noen symptomer ved panikkangst er:

  • Hjertebank, rask puls eller ubehag i brystet
  • Skjelving og svetting
  • Urolig mage
  • Plutselig svimmelhet og prikking i huden
  • Dødsangst og redsel for å miste kontrollen
  • Følelse av utvisking av personlighet eller tvil på egen eksistens
  • Redsel for nye anfall

Dersom man har fire eller flere av de ovenforstående kjennetegnene, så kan det være at man har panikkangst. Det forekommer dobbelt så ofte hos kvinner som hos menn, og særlig  i tilfeller hvor man har nære slektinger med samme lidelse. Det kan også komme som en følge av traumer i barndom og oppvekst.

Jeg har markert de symptomene som særlig forekommer hos meg. Jeg har opplevd å få panikkangst i mange ulike situasoner, men som oftest når jeg legger hodet på puta om natten. Det starter med at jeg lytter til min egen puls, og dette skremmer meg alltid. Selv om jeg prøver å la være å lytte, så er det vanskelig for meg å styre tankene over på annet. I det jeg starter å lytte så banker hjertet mitt hardere og fortere, fordi jeg blir så oppmerksom på det. Videre opplever jeg at jeg blir svimmel og at det prikker i huden min. Jeg pleier å reise meg opp og å legge meg ned igjen, når jeg kjenner svimmelheten, for jeg er redd for å svime av dersom jeg ikke gjør det. Det å miste kontrollen over meg selv og å svime av er noe jeg er kjemperedd for, og noe jeg virkelig frykter. Etterhvert kan jeg begynne å skjelve og svette, fordi jeg blir så redd for at noe virkelig er galt med meg. Jeg tror at jeg dør hvis jeg sovner, eller hvis jeg ikke får sove i det hele tatt. Jeg blir helt handlingslammet, for jeg klarer verken å sove eller å holde meg våken. Jeg vet jo selv hvor absurd det høres ut, og jeg kan le av meg selv når jeg ikke er midt oppi det, men det er ingen spøk.

Jeg har snakket med leger om angsten min, flere ganger, og samtlige har fortalt meg at det å få et angstanfall kan sammenlignes med det å få f.eks. et hjerteinfarkt eller et slag. Smertene genereres oppe i hodet på den det gjelder, og de utarter seg i fysiske smerter som er vonde og til tider nærmest uutholdelige. Hodet ditt lurer rett og slett hele kroppen din til å tro at den er i stor fare. Noen av de som jeg har snakket med, som selv har/har hatt angst, har fortalt meg at de har opplevd følelsene som oppstår under angsten som verre enn å føde, og å bli truet på livet med pistol rettet mot hodet. De har stått ovenfor ekstreme smerter og trusler og opplevd dem som mindre vonde enn panikkutbrudd. Det sier litt om hvor virkelige smertene forbundet til panikkangsten kan være.

Typiske trekk ved panikkangst:

  • Anfall med panikk og uro i kroppen
  • Tilbakevendende anfall med fysiske opplevelser (skjelving, svette, hjertebank, brystsmerter, svimmelhet og pustevansker), men også opplevelser av å bli gal eller å skulle dø
  • Anfall som ikke har relasjon til spesielle situasjoner eller til objektiv fare, og fremstår som uforklarlig
  • Anfall som oppstår plutselig, når maksimum i løpet av få minutter og går over i løpet av minutter. Man føler seg frisk mellom anfallene
  • Utvikling av forventningsangst og en tendens til å unngå steder eller situasjoner som er forbundet med tidligere anfall


Har igjen markert det som er typisk for mitt vedkommende. Et panikkangstanfall kan komme når som helst og hvor som helst. Du vet sjelden at det kommer, selv om du ofte tar deg selv i å være redd for at det skal komme. Det kan ofte komme på det tidspunktet på dagen hvor du føler deg mest avslappet og rolig, slik at du blir enda mer redd fordi du ikke er hundre prosent sikker på at det er angst og ikke noe annet og langt mer truende. Veldig vanlig er det å ringe til legen og be om en hastetime, fordi du tror at du er døden nær.

Ved et tilfelle våknet jeg klokken fire om natten av hjertebank og mangel på følelse i den venstre siden av kroppen. Jeg reiste meg opp i sengen og kjente på kroppsdelene, men det var ikke noen respons. Jeg klarte å komme meg inn på badet, til tross for at jeg så vidt klarte å gå de få stegene inn dit. Jeg skalv, svettet, hadde hjertebank, var veldig svimmel for synet, og pustet veldig tungt. Min første tanke var at det kom som lyn fra klar himmel, og at jeg måtte ha fått en form for slag eller det som værre var. Følelsene og smertene vedvarte i vel over en time. Jeg vekte samboeren min som kjørte meg til akutten på sykehuset for en utredning. Husker faktisk ikke særlig stort av hva jeg sa eller gjorde på vei til- og inn i sykehuslokalet. Jeg vet at jeg ropte og hylte og at jeg var helt panisk. Pulsen min var på 180. Legen tok en del prøver på meg, og sjekket synet mitt og refleksjonene mine. Alt var i orden, det var "bare" panikkangst.

-L

Angst og kontroll

 

Jeg har slitt med angst siden mai, 2012. Egentlig tror jeg at jeg har hatt angst hele livet, men det var i mai 2012 at angsten begynte å ta kontroll over livet mitt. Alle har vel litt angst fra tid til annen, men det er først når angsten styrer hverdagen din, at den blir betegnet som en sykdom. I mitt tilfelle er det snakk om tre typer angst; generalisert angst, dødsangst, og panikkangst. Jeg vil komme litt tilbake til hva disse innebærer for meg, i senere innlegg.

Jeg ønsker ikke noen medisinering mot angsten, og prøver ut andre ting for å gjenvinne kontrollen over mitt liv. Medisin undertrykker angsten, men fjerner den ikke. Den ligger fremdeles og ulmer under overflaten. Jeg ønsker å ta tak i problemene mine på egenhånd, slik at jeg kan overvinne angsten. I mange tilfeller hjelper det å aktivt styre tankene og handlingene mine mot ting som virker trygge og beroligende, men noen ganger er det ikke nok. Noen ganger får jeg det ikke til.

Denne måneden skal jeg starte å trene igjen, og jeg vil skrive litt om hvordan dette virker inn på psyken min. Jeg har stor tro på at aktivitet kan virke forebyggende mot angst, og gleder meg til å komme meg i aktivitet igjen. I veldig tøffe perioder er det vanskelig for meg å være i aktivitet, for jeg har angst på nattestid og problemer med å sovne, noe som gjør meg ekstremt uopplagt dagen derpå.

Dette er en blogg som jeg skriver stort sett for min egen del. Jeg ønsker å notere meg alt det som jeg opplever med angsten, slik at jeg kan se tilbake på hva som trigger episodene, og hvordan jeg reagerer på tankene og følelsene jeg har i angstøyeblikkene. Ved å notere dette ned, får jeg reflektert litt over hvordan jeg kan handle annerledes for å mestre angsten bedre, fremover.

Du er selvsagt velkommen til å følge meg, dersom du vil.

-L

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » Mars 2014 » Februar 2014
hits